Vegaøyan verdensarv-
område
Det unike kulturlandskapet med ærfugltradisjon var den viktigste grunnen til at Vegaøyene fikk verdensarvstatus i 2004. Derfor er det aller meste av verdensarvområdet lagt i øyriket utenfor hovedøya. Men også de høye fjellene på sørsiden av Vega og våtmarksområdene nord på øya har fått status som verdensarv. Disse områdene gir innblikk i andre deler av den rike natur- og kulturhistorien i øyverdenen.
“Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1.500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen.”
Begrunnelsen for Vegaøyans plass på den prestisjetunge listen er med andre ord det unike kulturlandskapet i området som er et resultat av samspillet mellom menneske og natur over lang tid. Særlig er det lagt vekt på den unike ærfugl- og duntradisjonen. Mens mannen var på fiske, passet kvinnene ærfuglene som lå og ruget i reirene og husene familiene ute på Vegaøyan hadde laget til dem i løpet av våren. Kvinnene renset også duna som så ble en unik og kostbar eksportartikkel fra Norge til Europa.
Buffersonen
Området i Vega kommune som ikke er definert som verdensarv kalles buffersonen. Området grenser til verdensarvområdet og det meste av bygging, næringsaktivitet og tilrettelegging for turisme skal skje i denne sonen. På den måten kan kommunen få en forsvarlig og styrt utvikling i selve verdensarvområdet.
